Da Trygg Oppvekst ble startet, var utgangspunktet at mange barn lider under alkohol- og narkotikaproblemer som voksne i familien har. Tanken var å sette inn tiltak som kunne hjelpe disse barna til å håndtere sin egen hverdag. En gjennomgang av egne erfaringer og fagstoff på emnet tydeliggjorde en viktig erfaring: de aller fleste problematikker og bearbeidings-behov som avdekkes i marginale grupper, er av allmenn karakter: Allmenn på det viset at det som blir så tydelig og som man må gripe fatt i for å hjelpe marginale grupper, også gjenfinnes som utfordringer og utviklingsoppgaver for hele befolkningen. På den bakgrunn valgte vi metoder og et faglig innhold for Trygg Oppvekst som sikter inn mot barn generelt og livssituasjoner som barn flest kan oppleve. Problemets omfang Vi er samtidig bevisst at en betydelig andel av barna som vi møter gjennom Trygg Oppvekst, har bakgrunn fra familier som har rusproblemer av en eller annen art. Faglige anslag kan tyde på at 15-20% av alle norske barn har en eller begge foreldre som bruker rusmidler på en slik måte at de blir skadelidende. Samfunnet vårt i dag er på mange måter preget av en verdikrise, der det materialistiske konkurranseaspektet åpner for bruk av virkemiddel som ikke alltid har gjennomgått en etisk refleksjon. Den verdi krisa som vi erfarer i dag, ser ut til å slå ut i incest og seksuelt misbruk, alkohol- og rusmisbruk, vold i hjemmet og samfunnet, omsorgssvikt, mobbing og med økende samlivsproblemer. Ofte med skilsmisse som resultat. Det finnes i dag ca. 160-250 000 barn som har foreldre / foresatte som bruker rusmidler på en slik måte at barna blir skadelidende i Norge. Omregnet til et fylke som f.eks. Østfold , vil dette bety ca. 12.000 barn. En del barn skades allerede som fostre på grunn av morens rusmisbruk i svangerskapet. Foreldres rusmisbruk er systematisk koblet til overhyppighet av omsorgssvikt, mishandling, vold og seksuelle overgrep. Barnevernsinstitusjoner og rusbehandlingstiltak har et så stort antall klienter med oppvekst i rusmisbrukerhjem at vi kan konstatere en stor grad av generasjonsfamilie-rekruttering til hjelpeapparatet.
Barn går tidlig inn i ansvarsfulle roller i familien, samtidig som deres relasjonserfaringer er dårlige. Barn som berøres i vesentlig grad av foreldrenes rusmisbruk, går ofte glipp av en normal oppvekst med normale kontaktmønstre og modningsprosesser. Den omsorgssvikt de utsettes for, gir dem en betydelig sårbarhet i forhold til senere mestring i livet. Barnas kunnskaper om det normale er mangelfulle. Ensomhetsfølelsen er stor. Kunnskapen blant fagpersoner og voksne er generelt liten. De skjulte barna Prosjekt «Trygg Oppvekst » var først og fremst ment å nå barn i faresonen. Barn i rusbelastede familier. Vi hadde da valgt de kjente og utsatte grupper, men sto i fare for ikke å nå de skjulte barna, de som ingen kjente til. Amerikanske undersøkelser forteller at 80-90% av disse barna går gjennom barn og ungdomskolen uten å bli sett eller hjulpet. Disse resultatene kan også gjelde for Norge. For å nå denne gruppa, har det vært nødvendig å utforme et program slik at alle barn, uansett bakgrunn, kunne profetere på å delta. Det har vi gjort ved å fokusere på emner og temaer som er viktig for alle. Da vi gikk inn i problematikken barn med oppvekst i rusbelastede hjem, så vi ganske snart at de problemene som sto sentralt i denne problematikken hadde mange likhetstrekk med andre typer familielidelser. Dramatiske hendelser eller langvarige vanskeligheter i familien øker risikoen for sykdom hos barn betydelig. (skilsmisse, vold, psykiatri, rus, omsorgssvikt, dødsfall osv.) Tidligere har internasjonale undersøkelser vist det, nå er de samme resultatene funnet i Norge. Vi har også erfaring med at rusproblematikken ofte kommer inn som et tilleggshandicap Gisler i voksnes verden Timmen Cermac skildrer barna slik: De er gisler av foreldre som ikke vet eller som benekter at de er rusavhengige. De er gisler i et samfunn der det ikke finnes hjelpetiltak for dem. De er oversett, ignorert og glemt. De tilbringer barndommen og ungdommen i en kamp for å overleve på familiens psykologiske arena. Det er omtrent umulig å komme ut av en slik situasjon usåret. Gisselbarna drar opp frontlinjer, de bygger barrikader, og de sloss for å overleve i en verden der de voksne har de langt sterkeste oddsene. De blir følelsesmessig påvirket av den volden de er vitne til - og noen ganger utsatt for. Noen lider av sår som kan sammenliknes med granatsjokk og krigsutmattelse, og som voksne har de samme symptomer av posttraumatiske stressforstyrrelser som soldater som har vært i krig. Et tabubelagt problem Rusproblemer i familien er et tabubelagt problem i vårt samfunn. Det gjør at mange familier ikke søker hjelp eller gir seg til kjenne. Dette blir et stort problem for barna. Barna blir da fastholdt i en uutholdelig livssituasjon. Når en traume blir tabuisert, fratar det barnet muligheten til å bearbeide følelsen traume fremkaller, noe som får mange barn til å oppleve, ikke bare at de står over for et problem, men de blir selve problemet (selvattribuere). Situasjonen blir mangefoldig vanskelig:
Problemområdet ” barn av rusmisbrukere” blir ekstra vanskelig å gjøre en innsats overfor fordi barna er ofre for andre personers handlinger. Barnas økte sårbarhet og eventuelle uhensiktsmessige handlinger skyldes foreldrenes handlinger. Det ville være nærliggende og konkludere med at all innsats bør rettes mot det tertiærforebyggende i form av behandling av foreldrene. Riktignok er det mye god forebygging i vellykket behandling, men en slik konklusjon forutsetter at vi kjenner til alle rusmisbrukende foreldre og klarer å få mange av dem i behandling. Virkeligheten er en annen. Riktig nok kjenner helse- og sosialsystemet til en del rusmisbrukende foreldre. En del av disse gjennomgår vellykket behandling. Fleste parten av foreldre og barn er imidlertid skult for det vanlige hjelpeapparatet. De skadene som blir sett og registrert av hjelpeapparatet er i mindretall. Og de blir som regel observert lenge etter at omsorgssvikten har skjedd.