Trygg Oppvekst har gått en lang vei fram mot det det er i dag. Junior –og barneorganisasjonen Juba og Høgskolen i Østfold har begge gjennom en årrekke vært opptatt av situasjonen til barn av misbrukere. Den faglige interessen har i stor grad vært knyttet til prosjektleder Arnold Lexander i Trygg Oppvekst og Ulf Dahl ved avdeling for helse- og sosialfag på Høgskolen i Østfold.
På midten av 90-tallet ble Lexander engasjert av Juniorforbundet for å utvikle et prosjekt rundt denne tematikken. Det ble opprettet en styringsgruppe og laget en samarbeidsavtale mellom organisasjonen og høgskolen. Neste skritt var opprettelse av en faggruppe ved Høgskolen i Østfold. Her hadde man i noen år hatt en egen utdanning i rusproblematikk. Et vanskelig område innenfor dette feltet er barn av foreldre som har mistet kontrollen med bruk av rusmidler.
Faggruppen var sammensatt med både medisinsk, psykologisk, pedagogisk, sosiologisk og miljøarbeidskompetanse. Gruppen satte seg sammen for å se om man kunne lage et program som kunne bedre oppvekstvilkårene for disse barna. Man hadde kjennskap til en god del av det som inntil da eksisterte på dette feltet, men hadde ambisjoner om å lage noe som passet bedre inn i den norske virkeligheten.
Vi visste mye om disse barnas situasjon; de dårlige selvbildene, ensomheten, lojaliteten til foreldrene, den tapte barndommen og skylden og skammen knyttet til tabuer og navnløse opplevelser. Vi visste også hvor vanskelig det var å nå fram, å få kontakt og å få disse barna til å melde sine behov. (Hansen 1994, Goffman 2000, Killen 2000)
Samtidig var det åpenbart at samfunnsutviklingen har ført til at alle barn og unge er utsatt for sterke krav om vellykkethet, store mengder inntrykk som må sorteres fortløpende og stadige valg med vidtrekkende konsekvenser. Noen klarer dette dårlig. Vi ser en økende mengde psykiske problemer, mistrivsel og flukt gjennom blant annet bruk av rusmidler. (Evang 1990)
Etter hvert som faggruppen fikk samlet sine kunnskaper for å sette sammen et program, ble en ting stadig tydeligere: Mange av de behovene som den utsatte gruppen hadde, var allmenne behov som store deler av barne- og ungdomsgruppen også hadde. I en kaotisk og hurtigpulserende virkelighet blir det fort mangel på arenaer hvor man kan få språksatt fenomener i hverdagen, gyldiggjort opplevelser, avklart ulike misforståelser og få delt erfaringer og undringer i et inkluderende fellesskap.
Dette samsvarer godt med det vi alle har erfart: Mennesker som kan sette navn på viktige ting, som kan tenke, fungere sammen med andre og som har rimelig grei oversikt over sitt eget indre, kan også tåle mye. De kommer bedre gjennom kriser og utfordringer og blir sjelden avhengige av rusmidler. Basal trygghet øker sjansen for god livskvalitet. (Leira 2000, Falk 1999)
Dermed endret målsetningen seg. Fra å lage et program for en avgrenset gruppe, ble målet å lage et modningsprogram som kunne være nyttig for alle. Hovedfokus ligger på psykisk helse og livskvalitet. Den rusforebyggende delen kommer som en naturlig forlengelse av disse.
Junior –og barneorganisasjonen Juba har vært sentral i prosjektdriften helt fra starten av. De har ivaretatt planlegging, økonomi, arbeidsgiveransvar og metodikkutprøving. I utviklingsperioden var Rusmiddeldirektoratet og Barne- og familiedepartementet gode støttespillere økonomisk.
Uten deres bevilgninger og Juniorforbundets evner til å skaffe midler fra slike kilder, ville neppe Trygg Oppvekst sett dagens lys.
Fra 2003 har programmet gått fra utviklingsfase til pilotprosjekt. Østnorsk kompetansesenter for rus- og avhengighetsspørsmål har kommet inn som samarbeidspartner og finansieringsinstans.
Trygg Oppvekst er nå systematisk utprøvd i 6 kommuner i tidsrommet 2003 – 2005.
Programmet er det samme som det som ble utviklet i samarbeid mellom Juniorforbundet og høgskolen. Første utgave var ferdig i 2000. I prosjektet denne evalueringen omfatter, ble det benyttet en revidert utgave fra 2002. (Dahl 2002)
Prosjektet er samtidig en utprøving av et samarbeid mellom en rekke instanser.
Her har en statlig høgskole med rus og avhengighet som spesialområde samarbeidet med en landsomfattende organisasjon med lang erfaring fra rusforebyggende arbeid. Disse har så i neste omgang samarbeidet med et statlig kompetansesenter med dobbeldiagnoser rus/psykiatri som spesialområde og en rekke kommuner med forpliktelser og behov i forhold til forebygging.
Utprøvingen er gjennomført som et samarbeidsprosjekt mellom Østnorsk Kompetansesenter , IOGTs Juniorforbund, Avdeling for helse- og sosialfag ved Høgskolen i Østfold og 6 kommuner i Oppland og Østfold
Evaluering og rapportering er gjort av Ulf Dahl ved Høgskolen i Østfold fra 2003 til 2005. se dokumentasjon